Nedtelling

Det er så greit med det en kan telle ned til.

Det er for eksempel 8 timer til jeg må stå opp. Det betyr at jeg bør legge meg veldig legge meg veldig snart. Så er det 46 dager til juleaften. Det betyr at jeg kjøper pepperkaker, klementiner og hører på julemusikk med god samvittighet. Det er under 5 måneder til første vårdag. Og 7 og 1/2 måned til sommerferie.

Alle disse tingene som jeg med sikkerhet kan telle ned til, gjør meg rolig. Jeg vet de kommer, og jeg vet når de kommer. Det som derimot får hvilepulsen til å stige er når jeg må vente på noe som jeg ikke vet om eller når kommer. Uheldigvis kan jeg nevne i fleng;

Den første snøen

Ny sjef

Første reperasjon på Blåbær-bilen

The Perfect Man

Grå hår og rynker

(*tilfeldig rekkefølge)

Så du kan på en måte si at jeg strever med å slappe av i Guds plan. Han leder skritt for skritt, og jeg må enten godta HIS WAY eller hoppe av. Men siden Han tross alt ser lenger enn meg, tenker høyere enn meg og elsker dypere enn meg, vil jeg virkelig sitte på i Hans bil. (båt? tog? skip? metaforene er mange...)

...men fra tid til annen er jeg et fortvila barn som roper fra baksetet:

Er vi fremme snart???