Eg er i Penang. I Malaysia, altså. Rett over malakkastredet fra Medan. Men her er alt anleis. Bilane køyrer nesten normalt, ja, det virker nesten som det finnes trafikkregler. Ein kan ikkje panggil taxi rett fra gata, folk er ikkje like pågåande (eller vennlige, som er liker å kalle det), niqaber ser ein rett som det er, og staben på hotellet kjenner meg ikkje. Det siste betydde at eg nesten ikkje fekk frokost i dag. Eg stod opp for seint (fordi eg sov i 15 timer (2100-11:something)) og lurte på om eg kunne kjøpe frokost då. men neeeeida! men heldigvis snakka eg amerikansk, for det er lett å vere snobbish og storkrevande på amerikansk. På indonesisk vil eg berre vere snill og non-tourist. Så eg fekk frokost og den var god. 


Og stranda er fin. Men den bruker eg berre til å spasere på. Eg likar meg best på solstolen ved bassenget. Mindre sand overalt då. dessuten lettare å avkjøle seg i bassenget. Havet er for varmt.





Eg er aleine her. By choice. Derfor passer det meg egentlig fint at det er mest australske gamle par her og store muslimke familier. (der damene går med niquab, men gjerne svær knallrosa stråhatt oppå. eg hadde så lyst å ta bilde, men klarte å holde meg) Så det er ikkje så mangen som forstyrrer aleineheita mi. Berre den gamle indiske kelneren på hotellet. men han vart eg forelska i allerede i første kvelden, så det gjer ingen ting. (ikkje forelska forelska då!!)


Eg blogger igjen visst. Om alt og ingenting. Idag vart det om ingenting. Kanskje har eg nokre djupe tankar i morgon. Stay tuned!

Tenk så heldig jeg er som har

Fått tilbringe 17 dager på klassetur 

med disse fantastiske elevene:

Oppleve deilige barn fra Simpang Kongsi 

(søppelplassen i Medan) leke og le sammen med oss:

Være på mitt alltimefavourite sted, Samosir:

Se og lukte på nyplukka, nytørka, nybrent kaffe. 

Drikke indonesisk kopi luwak, verdens mest ekslusive kaffe, 

på vårt eget kopi-luwak-party:

Sende 11 elever, pluss min herlige medhjelper Ibu Mona, hjem til Norge, mens jeg selv drar videre til Penang, Malaysia:

Blogges!

Ei lita jente og ein stor Gud

Eg hadde så lyst å fortelle nokre fleire om denne historien. Nedenfor står mailen eg sendte til forbønnsgjengen heime samme kvelden som det skjedde, for der er følelsane mest autentiske. No ei veke etterpå kjenner eg dette fortsatt varmar hjertet og gir ein fornya visshet om at Gud er nær og omsorgfull. Sjølv mot meg:)


------
Kjære venner!

Dette blir en annerledes mail enn jeg trodde jeg skulle skrive i dag. Men jeg kan si med en gang at den ender med et stort PUJI TUHAN! (=Praise God! ...enn MÅ ha litt lokalt språk i slike misjonsmailer, må en ikke??)

For i dag opplevde jeg for første gang i min indonesiske historie at jeg ble frastjålet noe. Og det var ikke bare "noe" heller, men alt! Penger, alle visakort og mastercard (ja, eg har driiiitmange) og ikkje minst passet... 

En veldig hyggelig indonesisk dame ville hjelpe meg på en butikk og ti sekunder senere var både dame og lommebok borte. Helt borte. Som en virkelig jomfru i nød, ropte jeg ut at LOMMEBOKEN ER BORTE! og alle indonesere i nærheten sprang til og alle ville hjelpe. Men til tross for mange overhyggelige og overhjelpsomme securitasgutter, måtte jeg innse det jeg egentlig skjønte med en gang: lommeboken var borte. 

Sjokket, trist og motløs over et indonesia som plutselig mistet uskylden (også i mine øyne) fikk jeg stengt bankkontoene i norge, planlagt kontakt og besøk med ambassaden i hovedstaden Jakarta for å få nødpass, ordnet et lånt visakort hos Mona (ja, Mona er virkelig den en ønsker i nærheten når krisen inntreffer) og konkludert med at det tross alt var bare materielle ting. Litt tungvint, men det kommer til å ordne seg. (et lite apropos til grunnen det var tungvint var at jeg har ansvar for alle pengene til elevene. dvs ikke lommepenger, men betaling for mat, transport, overnatting. alt.)

Mutt går eg tilbake til hotellet. Der møter eg de fine jentene i resepsjonen som roper med en gang: Jorunn, har du mistet lommeboken din??!!!?

Lommeboken var nemlig funnet!!! (Pris Herren!) Og ikke bare var den funnet, men den var funnet på helt den andre siden av der jeg fikk det frastjelt og langt borte fra hotellet! I millionbyen Medan så kikker en vakt oppi en søppelbøtte mellom et kjøpesenter og et stort marked. En lommebok! Leverer den i informasjonen på kjøpesenteret. De leter gjennom den og finner en kvittering (som ikke burde ligge der) på depositumet jeg hadde betalt på hotellet. De ringer hotellet og VIPS, jeg får beskjed om å reise til andre siden av byen for å hente igjen nåla i høystakken. Alt som manglet var noen hundre kroner. Alt jeg håpet var der, var der.

Det skal ikkke gå an. Det går ikke an. Jeg er 100% overbevist at dette var ene alene Guds verk. Det var bare for utrolig! Jeg er fortsatt overveldet. Overveldet av en stor Gud, en GOD gud som svarer bønn. Eg Gud som ser en allerede rikt velsignet jente som gråter sine hjelpeløse tårer foran flere securitasvakter som sier "dont cry, miss" ... 

Ellers er vi alle friske. Elevene storkoser seg og er allerede forandret av dette fantastiske landet. Jeg har det godt, elsker å spise indonesisk mat, snakke indonesisk og være her i denne varmen. I tillegg kjenner jeg at energien har ikke minket, heller øket. Igjen, Pris Gud!

Jeg hadde rett og slett lyst å fortelle dere denne historien. Den var utrolig trosstyrkende for meg. Minte meg om det jeg egentlig vet, men som jeg likevel trenger av og til å "høre", at min Gud er glad i meg. Han ser meg og hjelper meg.

Tusen takk for forbønn,
mange klemmer!

Då takksemda tok meg

Takk for nytt liv, ny niese og nye rosa innkjøp

Takk for fest og glede og dåp og for at både Åsne og eg er Guds barn

Tusen takk for vennane mine

og for familien min!

Til slutt, takk for sjokolade og kaffi. 



Du kan ikke

stoppe vinden,

men du kan

bygge vindmøller!

Nederlandsk ordtak

 

Idag gløymte eg kva dag det var. Eg klarte rett og slett ikkje resonnere meg fram til om det var tirsdag, onsdag eller torsdag. Dei siste dagane har eg så og sei ikkje sett på klokka- Eg berre er i sola, les om Harry Hole, maler ei stove og et og søv når kroppen vil. People, I LOVE SUMMER! Særlig når eg tar fram gamle Simon&Garfunkel og syng høgt med på Feelin Groovy.

Got no deeds to do

No promises to keep

I'm dappled and drowsy and ready to sleep

Let the morningtime drop all its petals on me...

Life, I love you,

All is groovy!

Eg feirer Oslosommer til dømes i Paradisbukta på Bygdøy

You can always quit

sa ei jente i dag. 

Og det var meint så godt. Såklart var det meint godt. For om du ikkje trives med noko, so bør du jo slutte med det slik at du får det best mulig. Dette er jo logisk, ikkje sant? Eg er så hjartans enig. I alle fall deler av meg. 

Men så er det ein anna del av meg som kviskrar stille. Den delen spør "men kva med uthaldenheit, då? Er det eit tapt ideal?"

So vert eg stille. Både den stemma som seier ting høgt og den stemma som kviskrar stille. For eg trur eigentleg at dei beste tinga viser ikkje si beste side med ein gong- derimot krev dei beste tinga uthaldenheit. Men korleis kan ein tørre å tru at ein skal ikkje slutte - not always quit- når ein ikkje trives med noko, for så å oppdage at akkurat dette var eit av dei beste tinga? At det skulle vere verdt det?

Dessutan, kvifor er trivselsfaktoren blitt vår viktigaste målestokk?