Eg hadde så lyst å fortelle nokre fleire om denne historien. Nedenfor står mailen eg sendte til forbønnsgjengen heime samme kvelden som det skjedde, for der er følelsane mest autentiske. No ei veke etterpå kjenner eg dette fortsatt varmar hjertet og gir ein fornya visshet om at Gud er nær og omsorgfull. Sjølv mot meg:)
------
Kjære venner!
Dette blir en annerledes mail enn jeg trodde jeg skulle skrive i dag. Men jeg kan si med en gang at den ender med et stort PUJI TUHAN! (=Praise God! ...enn MÅ ha litt lokalt språk i slike misjonsmailer, må en ikke??)
For i dag opplevde jeg for første gang i min indonesiske historie at jeg ble frastjålet noe. Og det var ikke bare "noe" heller, men alt! Penger, alle visakort og mastercard (ja, eg har driiiitmange) og ikkje minst passet...
En veldig hyggelig indonesisk dame ville hjelpe meg på en butikk og ti sekunder senere var både dame og lommebok borte. Helt borte. Som en virkelig jomfru i nød, ropte jeg ut at LOMMEBOKEN ER BORTE! og alle indonesere i nærheten sprang til og alle ville hjelpe. Men til tross for mange overhyggelige og overhjelpsomme securitasgutter, måtte jeg innse det jeg egentlig skjønte med en gang: lommeboken var borte.
Sjokket, trist og motløs over et indonesia som plutselig mistet uskylden (også i mine øyne) fikk jeg stengt bankkontoene i norge, planlagt kontakt og besøk med ambassaden i hovedstaden Jakarta for å få nødpass, ordnet et lånt visakort hos Mona (ja, Mona er virkelig den en ønsker i nærheten når krisen inntreffer) og konkludert med at det tross alt var bare materielle ting. Litt tungvint, men det kommer til å ordne seg. (et lite apropos til grunnen det var tungvint var at jeg har ansvar for alle pengene til elevene. dvs ikke lommepenger, men betaling for mat, transport, overnatting. alt.)
Mutt går eg tilbake til hotellet. Der møter eg de fine jentene i resepsjonen som roper med en gang: Jorunn, har du mistet lommeboken din??!!!?
Lommeboken var nemlig funnet!!! (Pris Herren!) Og ikke bare var den funnet, men den var funnet på helt den andre siden av der jeg fikk det frastjelt og langt borte fra hotellet! I millionbyen Medan så kikker en vakt oppi en søppelbøtte mellom et kjøpesenter og et stort marked. En lommebok! Leverer den i informasjonen på kjøpesenteret. De leter gjennom den og finner en kvittering (som ikke burde ligge der) på depositumet jeg hadde betalt på hotellet. De ringer hotellet og VIPS, jeg får beskjed om å reise til andre siden av byen for å hente igjen nåla i høystakken. Alt som manglet var noen hundre kroner. Alt jeg håpet var der, var der.
Det skal ikkke gå an. Det går ikke an. Jeg er 100% overbevist at dette var ene alene Guds verk. Det var bare for utrolig! Jeg er fortsatt overveldet. Overveldet av en stor Gud, en GOD gud som svarer bønn. Eg Gud som ser en allerede rikt velsignet jente som gråter sine hjelpeløse tårer foran flere securitasvakter som sier "dont cry, miss" ...
Ellers er vi alle friske. Elevene storkoser seg og er allerede forandret av dette fantastiske landet. Jeg har det godt, elsker å spise indonesisk mat, snakke indonesisk og være her i denne varmen. I tillegg kjenner jeg at energien har ikke minket, heller øket. Igjen, Pris Gud!
Jeg hadde rett og slett lyst å fortelle dere denne historien. Den var utrolig trosstyrkende for meg. Minte meg om det jeg egentlig vet, men som jeg likevel trenger av og til å "høre", at min Gud er glad i meg. Han ser meg og hjelper meg.
Tusen takk for forbønn,
mange klemmer!
Det ble noen våte øyne på meg også gitt. Godt å høre at du også har det bra og at kreftene er der Jorunn :)Gud velsigne turen deres videre.
SvarSlettGud er god, og han LIKER Jorunn! Kjempegøy å lese :) Stilig, rett og slett!
SvarSlett