It's over now

it's over now

I think that I can make it

the storm is over now

...

Hør The storm is over now her

In the meantime

what to do

while waiting on God?

Denne jula har eg tenkt på to ting. 
Sånn i forbindelse med julebudskapet. 

(Julebudskapet: 

Son of God became Son of man, 

so that the children of men could become children of God)

Det første vart eg minna på ein tidlig desemberdag av denne fine songen:

So wrap our injured flesh around you

breath our air and walk our sod

rob our sin and make us holy

Perfect Son of God

Jesus har allerede stege ned inn i alt skit og drit som vi menneske lever i, ja, som vi er. Jula handlar om kongesonen som valgte å bli fødd i ein skitten stall- på same måte vel han å bli fødd i og leve med ei skita jente som meg. Både Han og eg veit kor lite verdig eg er at Han bur i meg, men likevel ER det slik. Halleluja. Amen. Og takkoglov. *hjartesmil*

Det andre er ei lita bisetning i juleevangeliet. Eg tenkte første gong over det då eg las juleevangeliet tidlig i desember for bibelskuleelevane. Eg hugsar faktisk at eg stoppa opp eit halvt sekund og tenkte at akkurat desse orda var til meg. 

Gjetarane vende tilbake. Dei lova og prisa Gud for alt dei hadde høyrt og sett; alt var slik som det var sagt dei. Luk.2,20 

... Alt var slik som det var sagt dei.

Gjetarane trudde Gud, dei gjekk til Jesus og dei fekk sjå at alt som englane hadde sagt DET VAR SANT. Alt var slik som det var sagt dem. På samme måte kan vi få slike opplevingar når vi kjem til Jesus, men aller helst trur eg at vi kjem til å få denne opplevinga i himmelen. Alt det Gud har sagt oss, det som står i bibelen, det vi har blitt lova - det kjem til å vere slik. Halleluja. Amen. Og takkoglov. *hjartesmil*

Min første langtur aleine er overstått. Vetle blaoberet bestod prøven med glans! 

 (i anledning mine første svarte negler på 10 år kjører eg bilder i gotham-style. yeah!) 

heil ved-disippel?

Eg skal til å begynne på 5.sesong av Grey's anatomy. Eg har ein halveten pizza på bordet. (pluss ein tom chips-pose). Eg er ikkje ferdig med julegåvene endå. Eg har fleire hemmeligheiter enn eg kan fortelje, og eg har fortalt fleire enn eg sikkert burde. 


Eg har fått to nye bøker i posten. Strengt tatt har eg fått sikkert fem bøker dei siste to månedane, men berre to av dei var bestilt. Resten var gløymt avbestilt.


Eg var på vitnemøte i kveld. Eg hadde noko eg ville sei, skulle ha sagt, burde ha sagt. Men eg sa ingenting. Eg var for trøtt til å snakke framfor folk. Eg gjekk heim rett etter møtet i staden. Og såg ein til episode av Grey's (det var den med Keep me warm med Ida Maria. Nydelig!)


Kva er sammenhengen her?


Jo. Eg vil leve eit liv med integritet. Vere heil ved, som Robert definerte det som. La liv og lære gå hand i hand. Så skjer det avogtil at eg misforstår meg sjølv og trur at det å leve eit integrert liv betyr å aldri feile, lese nok/mykje/mest i bibelen, alltid vere reflektert og sindig, for ikkje å snakke om GLAD! aldri ete for mykje sjokolade, ikkje sjå for mykje TV, og kanskje til og med holde treningsplanen min. Og PLUTSELIG så vart det som skulle ha vore ei gudstjeneste - mi gudstjeneste, mi lovprising - til noko som likna postmoderne mas og jag etter eit perfekt liv anno 2010. (noko som du skjønar eg feilar på i mi midnatts-TV-sjåande, pizza-etande, uferdig julegåve-shoppande tilværsle) 


Men å leve for Jesus 24/7 betyr vel heller å la Han få vere med på alt eg gjer. I alle avgjersler. I alle sinnstemninger. So når eg har lyst å kjenne på at eg er lei meg for blant anna at Tor Erling slutta og når eg vil la meg sjølv vere dausliten fordi eg alltid har 3 ting meir å gjere enn eg har timer i døgnet, så har eg ikkje dårlig samvittighet for at eg ser Grey's, et pizza og gløymte å betale den derre regninga før i dag. Eg vel heller å sei:


i alt dette, Jesus, så eig du hjarta mitt og livet mitt og lovsangen min.

Hjartesmil vart nyårsafta 2009 kåra til Årets ord 2010. Eit av dei store hjartesmila dette året er dei nydelege jentene i AUDIO. Dette vart feira med tapas i Tårnet og eit muskalsk høydare på SoriaMoria - 
julekonsert med Garness. Oh yes what loveliness!

#HJARTESMIL

Dei store stjernene

er finast, synest eg.

Kontraster gjør seg, hørte jeg en som sa på lørdag. Jeg er enig og jeg tror det er derfor er evangeliet Jesus kom med er så sterkt.

Lys i stedet for mørke.

Håp i stedet for fortvilelse.

Kjærlighet i stedet for hat.

Liv i stedet for død.

Idag har jeg konkludert med en ting:

Jeg skal bruke mer tid sammen med de menneskene som jeg liker meg selv sammen med.

Og ikke så mye med de som får meg til å føle meg liten, kjedelig og rar. 

Det går mot slutten

av november. Eg feirer med kakao og denne nye jazz-favoritten. Snart går turen til Veitvet sammen med nokre fine jenter. Dei ser slik ut når dei er på Hillsong Conferance:

Men før det har eg eigentleg lyst å sei ein liten ting. Angående slik prosperity-gospel. Herlegheitsteologi. Og det skal ikkje vere ein slik kritikk av dei som driv med slikt (sjølv om eg ikkje er ein tilhengar), men heller eit kritisk blikk på meg sjølv, mi tru og tillit og den sammenhengen eg står i. 

For dei siste dagane har eg tenkt mykje på om eg trur (og dermed rettar livet mitt etter) at det er GUD som forsørger meg. Ikkje nødvendigvis berre økonomisk, men i alle deler av livet. Dei som driv med nettopp slik prosperity har jo ei klokkeklar tru på at Gud vil gi dei det dei treng når dei trenger det. ("Oh, you know, God have blessed me with this enormous house and this fancy caddilac") Pluss pluss, sjølvsagt. (som sagt, dette er ikkje eit oppgjer med slik teologi. Det er ikkje mi rolle. Ikkje i dag)

Slik eg leser bibelen så er det jo løfte på løfte om at Gud vil sørge for sine. Et løfte om at God provides. (som dei sa so ofte på Hillsong Conferance) Tør vi å tru at versa under ikkje berre er fine, men sanne? Tør vi å ta Gud på alvor?

Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?
Matt6,28

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.
2.kor 9,8

Så vil nokre seie at det er ganske kvalmt at eg, den norske rike jenta uten dei store problema i livet, kan snakke om dette. Kva med den fattige mammaen i Etiopia? Den forfulgte pappaen i Nord-Korea? Det sjuke barnet på rikshospitalet?

Og her kjem poenget. For min Gud er ein Gud vel kjent med smerte. Vel kjent med lidelse. Og han lover ikkje sine barn ein smertefri tilværelse. Heller tvert i mot. Han, meir enn nokon, er klar over den tilstand denne verda er i, og kva det kan koste å følge Han. 

Men midt opp i dette seier han dette paradoksale: 

Eg skal forsørge for deg, barnet mitt.

I meg skal du få ha fred når krigen herjer. Overflod når tørken kjem. Fridom når du sit i lenkjer. Håp når all verdas håp er ute.

Glimt av himmel

Eg er ganske versjuk. Er det grått ute, vert eg grå inni. November er ikkje eit unntak, og er derfor ikkje årets høgdepunkt. Lat meg sove meg gjennom heile november og vakne i lyse, snørike og lukkelege desember. Pliz. 

Heldigvis har eg slike fine elevar som gjev meg eit glimt av himmel. Som i dag når lovsangsstunda varer dobbel så lang tid enn planlagt fordi me syng, vitner og ber for kvarandre. Då var det som Jesus sjølv tok fingeren under haka mi og sa "løft blikket ditt Jorunn- ikkje sjå på den isete vegen, sjå på meg!"

"Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus."

Hebr 12,1-2

Å ikkje ynskje det anleis

Det freistar å tenkje

kva om

kva om eg aldri hadde møtt deg

men møtt alle andre

- kyss, klapp og klem -

snurra rundt

leande og grinande

smilande,

men bærande på sår -

bærande på tårer,

men ingen som talde dei.

Eg vel deg igjen.

Eg vel å ikkje ynskje det anleis.

Men kvile

i at livet

er Livet

saman med deg.

Kaupanger, 29.desember 2009

Dette er dagen for å henvise videre. 

Nå til http://itro.no og til denne artikkelen om Trekant. 

Gode refleksjoner og sunn tilnærming av Mr.Stensland. 

sitat: Hvis vi blir trygge på hva Bibelen sier om seksualitet, om hva som er rett og hva som er galt, tror jeg ikke Trekant vil bidra til en usunn seksualmoral hos kristne ungdommer – det er det fortielsen som gjør. 

Av og til kan man ikke annet enn å la noen snakke for seg.

I dag er en sånn dag.

Når noen andre har sagt det jeg skulle ha sagt.

Så derfor har jeg lyst å skrive under/si meg enig/applaudere/gråte med
på dette. 

(Men egentlig bør jeg begynne med
å tørre å få litt skitt under de røde neglene mine)

Som sagt, Kari Eklund, ho er ei dame du bør lese bloggen til.
Hvertfall i dag: tingtartid

Litt øst for Sinsen bor

to fine i det fine huset. Og de har jammen fine hjerter!


Tenk å ha slike fine venner en kan være helt ærlig med selv på mindre fine novemberdager. Og tenk at de får meg til å le høgt og hjertelig!

jadå 

livet. stor L. 

det er nå. 

stor N.

Favoritten Gustav Klimt

sunday mornings

Med en nylig subscribed gospel-playlist på Spotify, kaffe på kanno og leiligheten for meg selv droppa jeg gudstjenesten og satte meg ned med bibelen selv. Malaki - long time, no see. Tenkte jeg ville dele tre tanker derfra.

Kap 1,7-8. "Ved å bære fram uren mat på mitt alter. Dere spør: «Hvordan har vi krenket din renhet?» Ved å si: «Herrens bord er lite å akte.» Når dere vil ofre et blindt dyr, er ikke det galt? Når dere bringer et halt eller sykt dyr, er ikke det galt?

Som lovsangsleder betyr det mye for meg at jeg vil bringe det beste jeg har av musikalsk kvalitet frem for Gud. Hva som er det beste varierer vel litt på dagen, men Gud skal få mitt beste. 

Kap 2,17: "Dere har trettet Herren med deres ord. Dere spør: «Hva er det vi har trettet ham med?» Ved å si at alle som gjør ondt, er gode i Herrens øyne, ja, at han bryr seg om dem. Eller ved å spørre: «Hvor er Gud som dømmer?»"

Heavy stuff. For jeg vil gjerne si at alle er gode og at Gud ikke dømmer noen.

Kap 4,2:"Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne med legedom under sine vinger. Dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper av fjøset."

Jeg tror at Gud en dag skal oppgjør med det vonde i verden. Jeg tror på en dom. Et punktum for verden slik vi kjenner den. Den dagen er det min tillit til at Jesus tok straffen for det vonde jeg har gjort som redder meg. 

"I can´t speak for everybody, but He is my Savior" 

Smokie Norful - I need you now

Jeg er takknemlig for å ha så mange fine mennesker i livet mitt. Særlig når de inviterer på lunsj, kaffe og fruktsalat på en særdeles grå og trøtt lørdag. Holmlia- I'll be back!



Verdens beste Mia med de små varme hendene og de store hjertelige klemmene.

To fine folk

på en fredagskveld. Blessings.

virkelig. I love my job

Tre grunner hvorfor:

1. Hver dag og hver undervisningstime starter med bønn til en god Herre. Jesus.
2. Tidenes beste kollegium. Stikkord: latter, dype samtaler, kaffe og omsorg.
3. Morsomme elever som tør å spørre de store spørsmålene i livet.

Bibelskolen Fjellhaug: En levende kristen leser, lærer og lever Guds ord

Det som må til på en novemberdag

Nedtelling

Det er så greit med det en kan telle ned til.

Det er for eksempel 8 timer til jeg må stå opp. Det betyr at jeg bør legge meg veldig legge meg veldig snart. Så er det 46 dager til juleaften. Det betyr at jeg kjøper pepperkaker, klementiner og hører på julemusikk med god samvittighet. Det er under 5 måneder til første vårdag. Og 7 og 1/2 måned til sommerferie.

Alle disse tingene som jeg med sikkerhet kan telle ned til, gjør meg rolig. Jeg vet de kommer, og jeg vet når de kommer. Det som derimot får hvilepulsen til å stige er når jeg må vente på noe som jeg ikke vet om eller når kommer. Uheldigvis kan jeg nevne i fleng;

Den første snøen

Ny sjef

Første reperasjon på Blåbær-bilen

The Perfect Man

Grå hår og rynker

(*tilfeldig rekkefølge)

Så du kan på en måte si at jeg strever med å slappe av i Guds plan. Han leder skritt for skritt, og jeg må enten godta HIS WAY eller hoppe av. Men siden Han tross alt ser lenger enn meg, tenker høyere enn meg og elsker dypere enn meg, vil jeg virkelig sitte på i Hans bil. (båt? tog? skip? metaforene er mange...)

...men fra tid til annen er jeg et fortvila barn som roper fra baksetet:

Er vi fremme snart???